Nå har vi snart vært her i en måned, og vi begynner etter hvert å komme på plass. Har startet med spanskundervisning, kjøpt meg surfebrett og bil (!). Jeg trives veldig godt med å bo alene, spesielt siden jeg bruker så mye tid på Skype.... I går kom vi hjem fra en 2-dagers tur til Haiti, og det er det jeg har tenkt til å fortelle litt om i dette innlegget!
Vi bestemte oss egentlig før vi dro fra Norge at vi hadde lyst til å dra til Haiti, til tross for en del advarsler. En av de jeg kjenner fra surfestranden (Nene) er opprinnelig fra Haiti og tar av og til med seg venner og bekjente til Haiti og fungerer som en slags guide. Så vi bestemte oss for å dra til Cap-Haïtien som ligger på nordkysten. Dette området ble ikke så hardt rammet av jordskjelvet som sørlige deler av Haiti, og er derfor ikke fullt så fattig som f.eks. hovedstaden Port-au-Prince.
Nene hadde laget forslag til rute for oss, med egen bil etc, til den nette sum av 400 dollar per person. Dette synes vi var altfor dyrt, og vi hadde lyst til å ta samme transport som lokalbefolkningen. Prisen ble da 400 dollar for 3 personer, og dette synes vi var greit. I tillegg skulle vi betale hans reise/opphold/mat + litt lønn.
Vi startet onsdag 24. september kl 06.00 fra Cita del Sol, der vi bor. Nene mente at kollektivtrafikken var farlig for oss så tidlig på morgenen fordi det var så få passasjerer, så vi tok taxi det første stykket. Deretter var det over i en "carrito". Dette er en vanlig personbil der man skviser inn opp til 10-13 personer, og de kjører faste ruter. Heldigvis var det bare oss 4 så tidlig på morgenen. Etter et par timer var vi fremme i Navarrete, der vi skulle ta en minibuss til grensen. Den hadde sjokkerende god standard og alle var ved godt mot. Da vi kom til grenseovergangen ble vi helt sjokkerte. Tusenvis av mennesker (99,9999999 % svarte haitiere) som bar på alle mulig slags varer som skulle fraktes over. Menn, kvinner, barn, motorsykler, lastebiler, trillebårer, you name it. De var minst like overrasket over å se oss som vi var over å se dem, så de samlet seg i grupper og stirret.Og de skulle hjelpe SÅ VELDIG med passene og papirene våre. Da var vi glade for at Nene var med...!
Selve grenseovergangen var en bro. Denne gikk over en elv som heter "The Massacre". Den har fått navnet sitt etter at dominikanske soldater drepte 30 000 haitiere i 1937, fordi deres hudfarge var noen nyanser mørkere enn dominikanernes. Denne hendelsen er visstnok en av hovedgrunnene til at forholdet mellom Haiti og Dominikanske Republikk (DR) er/var så dårlig, og det er først de siste årene at man f.eks. kunne sende post over grensen (før gikk den via Miami). Elven er nå skitten og full i søppel, men det bader fortsatt barn der og kvinner vasker klær - så jeg fikk litt Ganges-i-India-følelse.
Da vi kom over grensen var det en kort mopedtur til buss"terminalen" og deretter ny buss et par timer til Cap-Haïtien. I denne var det ca 10 mennesker for mye, så ikke alle satt like komfortabelt. Vi kom frem til Cap-Haïtien, eller Okap som de lokale kaller det, rundt kl 14.30. Jeg var og er helt sjokkert over infrastrukturen der. Søppel over alt! Alle husene langs sjøen var halvveis revet ned, fordi de visstnok skal ruste opp byen og bygge promenade, men akkurat nå så det bare ut som ruin. Vannet var ekstremt skittent og jeg fikk helt vondt inni meg nå jeg så at barn badet og fisket i det som bare kan beskrives som kloakk.
Vi tok moped opp en så bratt bakke at jeg trodde sykkelen skulle velte bakover, og kom frem til vårt nydelige hotell! Utrolig utsikt over hele byen, akkurat langt nok fra slik at man ikke kunne se søppelet. Likevel nært nok til at man kunne se skyen av forurensning som lå som et lokk over byen. Til tross for at Okap har rundt 200.000 innbyggere, finnes det veldig få pene hoteller, hvilket forklarer hvorfor de kunne ta 50 dollar per person/natt i et tremannsrom. Galskap. Men det var faktisk verdt det når vi kunne få et lite pusterom fra den kvelende, men utrolig interessante byen!
Dag 2:
Nene hadde fortalt oss om et gammelt fort som lå på en fjelltopp, og vi så frem til en dagstur med hester opp dit. Turen var ca 7 km på hesteryggen med hjemmesnekret sal og 2 menn som holdt styr på hver hest. Landskapet var nydelig, og vi så både avokadotrær, mangotrær, banantrær og kaffebusker på veien opp. Folk bodde i skur uten fundament, men alle var likevel kledd i pene skoleuniformer og hadde masse sløyfer i håret. Flere av dem tørket sine egne kaffebønner, og de lagde også smykker av kaffebønner som de forsøkte å selge til "turistene". De kan umulig tjene veldig mye på det, for jeg så bare 2 andre turister hele dagen. Da vi kom frem til borgen ble vi alle slått i bakken. Den var utrolig svær! Akkurat som i Ronja Røverdatter eller Kvitebjørn Kong Valemon (for de som har sett den filmen...). Fortet var veldig godt bevart. Det er oppført på UNESCOs verdensarvliste, og er det første monumentet som er bygget av frie svarte slaver. Byggningen startet i 1804, like etter at Haiti fikk sin frihet fra Frankrike for å forhindre at franskmennene skulle prøve å ta tilbake Haiti. Fortet ble bygget av 20.000 mann i løpet av årene 1805-1820, og det var plass til omtrent 5.000 soldater der. Men franskmennene kom aldri tilbake, så fortet har aldri vært i kamp. Det var imidlertid et jordskjelv i 1842 (8,1 på Richters skala) som gjorde noe skade på borgen, men alt i alt er den fortsatt i god tilstand. Rundt på fortet kunne vi se hundrevis av originale kanonkuler, samt originale kanoner fra Italia, Frankrike og England. Borgen i seg selv var fantastisk, men utsikten var - om mulig - enda bedre.
Da vi kom tilbake til Okap skulle vi gå på restaurant - og vi var vannvittig sultne...! Kelneren mente de ikke hadde noe av det vi ønsket oss fra menyen, men det viste seg etterhvert at de bare var for late til å gidde å lage det. Så vi gikk derfra. Mildt sagt sjokkerte.
Dag 3:
Siste dagen var hjemreise. Vi vandret litt rundt i byen, men kjente fort at vi egentlig gledet oss mest til å komme hjem. DR er jo også et u-land, men det føltes som Luxembourg i forhold til Haiti. På bussen hjem var det en fyr som prøvde å sjekke meg opp. Han prøvde å snakke til meg flere ganger, selv om jeg sov og hadde ørepropper i, OG latet som jeg ikke kunne et ord spansk. Når han omsider gikk av og de andre på bussen skjønte at jeg egentlig kunne ganske mye spansk - synes de det var helt hysterisk morsomt og holdt latteren i gang i en times tid. Så hjemreisen gikk fort. Og det var usannsynlig deilig å dusje når vi kom frem.
Posted with Blogsy